KNOWLEDGE IS POWER: JOIN OUR NEWSLETTER TODAY!

Australian Shepherd Health & Genetics Institute

Australian Shepherd Health & Genetics Institute

Generic selectors
Exact matches only
Search in title
Search in content

Prisen for popularitet

Populære avlshanner og rasens genetikk

 av  C.A. Sharp

 Første gang publisert i Double Helix Network News, Sommeren 1998, Oversatt: Alyn H. Johansen

 

Forestill dere det hypotetiske tilfelle med Gamle Blå, en ekstraordinær malthund. Blå var perfekt: sund, frisk og smart. På ukedager hentet han malt baller fra soloppgang til solnedgang. I helgene glitret han i malt-åkrer og på lydighetskonkurranser så vel som i utstillingsringer, hvor hans belønning var – du gjettet det – malt baller.

Alle hadde gode grunner til å bruke Blå i avl, så alle gjorde det. Hans avkom travet i hans fotspor gjennom generasjoner. Blå døde gammel og full av ære. Men hva folk ikke visste var at Gamle Blå, så god som han var, bar på noen få dårlige gener. De påvirket ikke ham, heller ikke de fleste av hans nærmeste avkom. For å komplisere saken ytterligere, noen av disse genene var knyttet til de genene som var viktige for  malthundens viktige egenskaper.

Noen få Malthunder med problemer begynte å vise seg. Det virket som isolerte tilfeller, så alle trodde det var “slikt som skjer”. Noen få avskrev dem som “ingenting å bry seg om”. De individene hadde vanligvis affiserte hunder. Alt i alt, folk fortsatte som vanlig.

Tiden gikk. Flere problem-hunder dukket opp. Folk gjorde et poeng av å  ikke nevne problemer til andre, fordi alle visste at hannhund eieren alltid klandrer tispen for de dårlige tingene som dukker opp, og tar kreditt for de gode. Hannhund eierne visste det var best å tie stille, for å unngå bråk. Alt i alt, ingen gjorde noe for å komme til bunns i problemene, fordi at om de virkelig var betydningsfulle, ville vel alle ha snakket om dem, ikke sant?

Årene gikk. Gamle Blå hadde forlengst smuldret bort i graven. Nå hadde alle problemer, fra store  som katarakt, epilepsi eller thyroida sykdommer, til mindre spesifikke ting som få overlevende,  manglende mors egenskaper og kort levealder. “Hvordan kan jeg gjøre for å komme vekk fra dette” lurte oppdretterne på? Svaret fantes ikke.

Folk ble sinte. “De ansvarlige skulle straffes!” Oppdrettere som følte at avlsprogrammene deres kanskje kunne bli anklaget. Noen bestemte seg i stillhet for å  avslutte og holde munn. Noen få modige sjeler stod frem og innrømmet at deres hunder hadde et problem og ble  jaget bort fra rasen.
Krigen fortsatte, mellom eiere, oppdrettere og omplasserings-arbeidere, som kastet anklager mot hverandre. I mellomtiden fortsatte alle som før. Etter enda et tiår eller to kollapset hele malthund rasen under vekten av dens akkumulerte genetiske elendighet, og ble utryddet.

Denne drastiske fabelen er en overdrivelse – men ikke en stor en. Det finnes like, kanskje mindre drastiske, eksempler fra virkeligheten: Det var en gang en Quarter Horse hingst med navn Impressive. Navnet passer. Han gav mange føll som arvet hans ønskede egenskaper. Men når de og deres etterkommere ble avlet med hverandre, døde noen ganger avkommet. Impressive hadde vært bærer av et enkelt-gens egenskap. Ingen visste det var der før de startet å avle på samme linjer. Denne situasjonen hvor en eneste avlshann hadde en slik drastiske genetisk effekt på en rase ble kjent som “Impressive syndromet”.

Mange arter og raser av domestiserte dyr, inkludert hunder, har lidd av “Impressive syndromer” selv. Men tilfeller som dette med Impressive er bare toppen av isfjellet. Et  enkelt gens egenskaper kan bli tydelige på  noen få generasjoner. Men hva med mer komplekse egenskaper?
Dette er ikke å si at de populære avlshannene vi beundrer  er dårlige avlsobjekter. De mange utmerkede egenskaper skal bli tatt vare på, men selv den beste av dem har gener for negative egenskaper.

Problemet er ikke de populære avlsdyrene, men hvordan vi bruker dem. De siste 100 årene eller mer, har innavl vært “tingen”. ( Denne artikkelen refererer til “innavl” som avl med hunder som er i slekt med hverandre, og inkluderer derfor også linje-avl). Ved å krysse hunder i slekt, øker oppdretteren oddsene for å produsere hunder som er homozygote for den egenskapen han vil ha.  Homozygote individer vil gjerne øke sannsynligheten til å  produsere de ønskede egenskapene i neste generasjon.

Når en hannhund innehar en mengde positive egenskaper og så beviser å kunne produsere disse egenskapene, kan han bli en populær avlshund, en som blir benyttet av nesten alle som avler i hans levetid. Og kanskje etter, takket være frossen sperma.

Siden avkom og deres avkom, og igjen.. er gode, starter oppdrettere å krysse dem med hverandre. Hvis resultatet fortsetter å være bra, gjøres kanskje tilbakekrysninger videre i generasjoner. Noen ganger vil en avlshund bli brukt så mye, at det tiår etter, kanskje ikke er åpenbart for en oppdretter hvor nært deres hunder er i slekt fordi den opprinnelige hunden ikke lenger vises i deres stamtavler.

Dette er tilfellet for australske gjeterhunder. De fleste utstillingslinjene kan spores tilbake, gjerne flere ganger, til en eller begge av de to fullbrødrene Wildhagen’s Dutchman of Flintridge og Fieldmaster of Flintridge. Disse, produkter av et innavlsprogram, var individer av kvalitet, og topp produserende avlshanner. De er hovedsakelig ansvarlig for den totale kvaliteten og den likheten vi ser i utstillingsringene i dag – en likhet som ikke eksisterte før deres fødsel for nesten 3 tiår siden.
Brukslinjer har også hatt prominente hannhunder, men bruksegenskaper er langt mer komplekse, både genetisk og på grunn av den viktige miljøpåvirkningen. De er derfor vanskeligere å fastsette. Oppdrettere av brukshunder vil innavle, men vil  sannsynligvis legge mere vekt på adferds-egenskaper og generell sunnhet, enn stamtavler og bygningsmessige bagateller. De beste avlshunder fra brukslinjer blir sjelden så  “alltid tilstedeværende”  som de beste avlshundene fra utstillingslinjer.

Ikke enhver populær hannhund blir slik på grunn av sin evne til å produsere avkom med kvalitet. Noen har vunnet store begivenheter eller er eiet av personer med evne til promotering.  Slike hunder vil kanskje bli utvisket straks avkommet er gamle nok til å bli evaluert. Men hvis mange oppdrettere har brukt dyret de få årene det tar å finne dette ut, kan skaden allerede vært gjort
Bruk av selv de beste populære hannhundene gjør at man begrenser frekvensen av visse gener i rasens “gen-pool”, mens man øker frekvensen av andre. Siden sønner og sønnesønner av populære hannhunder har en tendens til å bli populære,  fortsetter trenden, som resulterer i at det blir en ytterligere reduksjon, og til og med utryddelse av noen gener, mens andre blir homozygote gjennom hele rasen. Noen av disse egenskapene vil være positive, men ikke alle.

Eierne av Gamle Blå, malthunden i åpnings fabelen, og de som eiet de mest nært beslektede avkom hadde ingen ide hva som skjedde rett foran nesen på dem. De var henrykte over å ha fantastiske avlsdyr, og enda mer henrykt for å kunne avle dem med så mange gode tisper som mulig.

Hundeavl og promotering kan være en kostbar affære. Man ender oftest i et hull. Men å eie en populær hannhund kan endre dette. Situasjonen ser vinnende ut for alle. Hannhundens eier finner sin økonomiske byrde redusert,  samtidig som oppdrettere fjernt og nært, får en del hundens gyldne gener.
Ingen som som avler på hunder ønsker å produsere syke hunder. En liten minoritet er ufølsomme og kortsynte nok til å dytte genetiske problemer unna som prisen du må betale for å få frem vinnere. Men selv disse gjør sitt beste for å unngå at det skal få allmenn kjent.

Vi trenger en total nytenkning over hvordan vi bruker avlshunder. Ingen enkelt hund, uansett hvor overlegen den er, skulle kunne dominere rasens “gen-pool”. Eiere av slike hannhunder burde vurdere nøye grensen til hvor mye hunden blir brukt, årlig, gjennom dens levetid og inn i fremtiden, hvis frossen sperma er lagret. Avlshannenes eiere skulle ikke bare se på kvaliteten til de presenterte tispene, men også deres stamtavler. Hvor mye vil graden av innavl  økes ved en spesielle kombinasjon?

Tispe eiere må også tenke seg om to ganger før de benytter populære hannhunder. Om du avler med hannhunder av øyeblikket, og alle andre gjør det samme, hvor vil du gå når tiden for utkrysning er kommet?

Til slutt, holdningen til genetiske sykdommer må forandres. Det må slutte å være alles lille, skitne hemmelighet. Det må bli slutt på at man  lynsjer dem som er ærlige nok til å si at det hendte med dem.  Det må bli et emne, med åpne, konstruktive diskusjoner, der hannens og tispens eiere sammen kan gjøre et veloverveid valg.  Hvis ikke oppdrettere og eiere på nytt tenker gjennom sine langsiktige mål og hvordan de reagerer på arvelige sykdommer, vil situasjonen bare bli verre.